Post-traumatisk stress lidelser kan gjøre det vanskelig å snakke om fred.
Ingen ønsker å oppleve vold.
Hvorfor tyr da så mange til vold i ord og handling?
Et element som sjelden snakkes om i fredsarbeid er hvordan store og små traumer påvirker dialogen. Holocaust i forbindelse med 2. verdenskrig var traumatiserende, individuelt og kollektivt. Traumatisering kan gjøre det vanskelig å respondere klokt, sunt og medfølende – både for å trygge seg selv og andre. Post-traumatiske opplevelser kan lede til lidelse - eller læring og vekst. Å respondere på post-traumatiske opplevelser med vold forsterker som regel traumene. Dette gjelder både individuelt og kollektivt.
Den siste tids grusomme angrep på sivile i Israel utløser naturlig både frykt og post-traumatiske reaksjoner. Det kan lett føre til vold som gjengjeldelse. Mer vold. Dette er kun et av de siste eksemplene som er likt mange andre steder i verden
Hvorfor denne volden mot Israel? Israel har blokkert Palestina og laget det som har blitt kalt verdens største utendørs fengsel. Dette medfører også små og store traumer som lett avler mer vold. Det står i kontrast til det Israelske ordtaket: ‘Den eneste måten å bli kvitt fiendene dine på er å gjøre dem til venner.’
Er det mulig? Ja. Forskjellige forsoningsprosesser i land, mellom land, i fengsel, med overgripere, og med folk med post-traumatisk stress syndrom viser at det er mulig.
Hvordan? En vei er å møte traumatiske og post-traumatiske opplevelser med varsomhet, sårbarhet, omsorg, mot – og besinnelse. Vi trenger en pustepause for å komme oss tilbake i eget toleransevindu der vi kan velge respons og ikke automatisk reagere med vold.
Forsker og forfatter Jill Bolte Taylor skriver i boken «Whole Brain Living» at det kun tar 90 sekunder for en slik reaksjon å forlate kroppen – hvis den ikke blir reaktivert av oss selv eller andre. Dette er kanskje den største utfordringen: Å unngå å reaktivere oss selv og andre ved å fokusere på lidelsen, volden og overgrepet. Hvis vi i stedet kan være i sorgen, fortvilelsen og sinne uten å forsterke dem vil vi kunne kompostere traumene, og møtes på tvers av konflikter. Ok - det virker kanskje provoserende å skrive at man kan bryte dype og kollektive traumer på 90 sekunder, og jeg tror ikke det praktisk talt er mulig. Men det viser til et prinsipp om at den enkelte kan få til å bryte sirkler med traumer og vold. Disse enkeltmenneskene kan hjelpe andre og slik kan kollektive traumer heles. Dette er ikke lett og gjøres best i fellesskap. Vi vil da raskere kunne ta kloke hensiktsmessige valg som tar vare på alles behov i situasjonen.
Dette gjelder ikke bare i forhold til krig, men også klimakriser, og rettferdighet. Vi trenger å lære, og støtte hverandre i å kompostere traumene. Hvis ikke vil våre reaksjoner ofte skape mer vold – enten vi vil det eller ikke.
Gunaketu Kjønstad
Psykoterapeut hos Pustepause.no og prosjektleder hos Økobuddhister Norge – ecobuddhist.no
Comentarios